Hva vil det si å lytte?

Det gikk mot slutten nå, etter en lang, lang dag. Vekkerklokken ringte allerede klokken fem i morges. nå var dagen over og jeg kunne begynne på å avrunde. Mine kunder er mennesker som ikke har hatt gode dager på jobben på en lang stund. Når dagene blir mange nok med følelser som ikke blir sett eller forstått, så blir det fort krøll på jobben og arbeidsoppgavene blir ikke gjort. Da ringer gjerne sjefen til noen som kan hjelpe. 

Det er dette som er jobben min. Å lytte til historien om dager som ikke er så gode og anerkjenne følelser det liksom ikke er plass til på jobben. Det er mer enn nok å forstå. Å klargjøre. Å sortere. Å hjelpe til med slik at behov blir til ord og ord blir til handlinger som igjen kan bli til opplevelse av ny mestring. 

Jeg reiser rundt og lytter, og jeg flyr med fly og jeg bor på hoteller. Denne dagen var jeg i Bergen. Ferdig for dagen hos kunden min tuslet jeg ut i regnet. Det regnet noe infernalsk. Jeg var jo i Bergen. Skulle bare mangle at det ikke regnet. Jeg burde jo visst det. At når jeg kommer ut av en bygning i Bergen så vil det regne. Men det er like overraskende hver gang. At jeg har glemt paraply.  Og regntøy. Jeg skulle jo hatt med paraply. Men jeg håpet jo på det beste nok en gang. Det skal man vel gjøre? Tro på det beste, til og med i Bergen?

Det var ingen vei utenom, jeg måtte bare begynne å gå mot hotellet uten paraply og uten regntøy. Graden av fuktighet og kulde som presset seg inn i marg og bein økte omvendt proporsjonalt med avstanden til hotellet. Det var langt å gå. Nesten en time. Det gir ikke en stigende følelse av mestring…

Hotellet denne gangen var av den bedre sorten i byen. Jeg gledet meg intenst til å komme på rommet til en varm dusj, varm te og kanskje litt mat.

Til og med en hotellresepsjon ser innbydende og varm ut når man er klissvåt etter en lengre tur i bergensvær. Jeg kunne nesten ikke vente til heisen klarte å frakte meg opp i etasjene.

Vel oppe i etasjen min var det bare en kort spasertur innover den dunkle hotellgangen før jeg kunne låse meg inn. Nå var jeg så kald og våt at jeg var begynt å bli helt hvit på hendene. På det dype og varme teppet i hotellgangen etterlater jeg meg nå våte spor etter hvert som jeg beveger meg nedover korridoren.

Nederst i hotellkorridoren ser jeg at det står en tralle utenfor rommet mitt. Og jeg ser at det står en dame ved siden av den. Det ser nesten ut som om hun står og venter på meg. Hun jobber her. Jeg ser at det er en av stuepikene.

Jeg hilser på henne og skal til å låse meg inn, da hun snakker til meg på gebrokkent norsk:

          - Hei du.

         - Hei, svarer jeg og stopper opp.

         - Skal du inn her, spør hun

          - Eh, ja, svarer jeg, for jeg har nøkkelkortet i hånden og skal til å låse opp døren.

         - Trenger du en vask?

Jeg blir usikker. Mener hun meg, eller rommet, eller…

         - Hva mener du…? Spør jeg forsiktig

         - Trenger du vaske rommet ditt?

       -  Eh, det vet jeg ikke…det må vel nesten du avgjøre…

        - Kan du gå inn å sjekke? Spør hun meg. Nå er jeg såpass lang i ansiktet at jeg tror hun oppfatter at dette ikke fremstår som en helt åpenbar oppgave for meg.

-        - Hva vil du jeg skal sjekke…?

-        - Gulvet. Og håndklær og søppel og sånn. Jeg trenger jo ikke vaske om du ikke trenger vask! 

      Siden situasjonen er såpass rar, blir jeg helt vippet ut av rollen min som kravstor hotellgjest. Så jeg går jeg faktisk inn og sjekker. Litt fortumlet, litt forbannet, litt lattermild og litt sjokkert. Alt på en gang. Det er ikke gjort noe inne på rommet her siden jeg gikk ut grytidlig i morges. Gardinene er trukket for, håndklær ligger våte på baderomsgulvet fremdeles, matrester fra kveldsmaten i går ligger i søppelet og søppelkorgene er ikke tømt. Sengen er heller ikke oppredd. I min undring over hva dette kan være, kommer jeg på at kanskje hun ikke tør gå inn på rommet når det er en fremmed mann der. Kanskje hun akkurat skulle til å begynne på rommet mitt, men så så hun at jeg kom, også torde hun ikke være her alene sammen med meg. Selvfølgelig. Det må det være. Litt glad for at jeg fant dette ut helt selv, så tar jeg på meg de dryppende våte skoene og den kliss våte jakken og går ut på gangen til henne igjen. Hun står rett utenfor døren og venter.

-        - Ja trenger du vask? Sier hun og ser strengt på meg.

-       -  Hei, sier jeg og smiler. Du, nå skal du høre. Jeg trenger et par ting på butikken, så jeg skal bare gå ut  en tur. Det hadde vært fint om jeg kunne fått nye håndklær, og om du kunne tatt med  søpla. Jeg kan ordne resten selv jeg…

     Men hun bare ser på meg, som om jeg var mildt tilbakestående:

-      - Men gulvet da, trenger du vask på gulvet? Har du ikke sjekket?

      Nå er jeg mer enn overrumplet, men får stotret frem at:

     - jo det går sikkert fint det, men jeg er ikke så god til å vurdere når gulv på hotellrom må vaskes… så kanskje du kan vurdere det selv når du går inn?

     Hun ser lenge på meg. Som om jeg bløffer. Eller forsøker å lure henne. Så jeg sier raskt

-      - Men det er helt greit sikkert at du ikke trenger å vaske. Det trengs sikkert ikke.

      Nå har jeg et stort behov for å gå. Men hun gir seg ikke.

-        - Men putevar og håndkle. Trenger du mer av dem?

-        - Har nok ikke akkurat sjekket putevarene, nei, men de er sikkert fine de, får jeg stotret frem til den bestemte damen. -Men noen nye håndklær hadde som sagt vært fint. Også var det det med søppelet, om du kunne tatt det. Men, du, nå må jeg nesten gå en liten tur, så kan du få jobbe i fred. 

       Jeg smekker døren bak meg og går på butikken.

     

Nå er jeg ikke bare kald, men om mulig enda våtere på min vei til å gjøre meg et ærend i en butikk i nabolaget , fremdeles uten paraply i bergensværet. Som den gentlemanen jeg er, så tar jeg meg god tid, slik at damen på rommet ikke skal bli skremt om jeg kommer tilbake til rommet mens hun er der og jobber.

               Etter en liten halvtime returnerer jeg til hotellet igjen. At jeg er kald, sulten og våt gjør ikke så mye med tanke på at jeg jo har gjort dagens gode gjerning; jeg har hjulpet en kvinne så hun kan  gjøre jobben sin uten å være redd. Det kostet meg bare å ta meg en liten tur ut. Nå skal jeg få rent rom, varm dusj med rene håndklær og etter hvert litt mat og varme i kroppen.

Når jeg kommer opp i gangen er trallen borte. Jeg er fornøyd. Damen er ferdig med jobben, og rommet er klart! Jeg låser meg inn. Og blir egentlig ganske overrasket nok en gang. For her er ingenting gjort. Ingen nye håndklær, like mye søppel og ingen vasking av verken gulv eller bad. Her er ingenting gjort!

Jeg bestemmer meg for å la det være. Nå er jeg så våt, kald og sulten at jeg ikke gidder engasjere meg mer i dette. Jeg får av meg de våte klærne og kryper under dynen og sovner. Våt, kald og sulten mann er blitt til tørr, varm og trøtt hotellgjest.

Etter en times tid våkner jeg igjen. Fortumlet. Og sulten. Jeg finner noen tørre klær og tusler mot døren for å finne noe å spise. Akkurat i det jeg åpner døren til rommet, velter en pose inn over dørstokken. Den er fullstappet med håndklær, putevar, såper og nye søppelposer. Damen har stappet alt ned i en pose, og hengt posen på døren slik at jeg kan rydde og vaske selv, tydeligvis. Jeg smiler. Dette er så langt ute at jeg bare må le. Jeg klarer ikke hisse meg opp over dette. Damen har åpenbart funnet en strategi for å skaffe seg mindre arbeid. Og det er kreativt håndtert, det skal hun jo ha. Men hva gjør jeg nå?

Posen

Vel ned i resepsjonen står jeg og vurderer mine valg. Bak resepsjonsdisken står det en pur ung jente i begynnelsen av tyveårene. Værelsbetjenten var kanskje nesten femti. Hva skjer nå, tenker jeg, om jeg klager. Vil det hjelpe? Kanskje hadde hun vondt i ryggen og klarte ikke vaske et rom til den dagen? Kanskje har hun ikke fått skikkelig opplæring, slik at dette virket som det mest rasjonelle valget å gjøre? Eller kanskje var hun en notorisk unnasluntrer, og en formell klage fra en gjest er kanskje akkurat det hotellet trenger for å få gitt henne en advarsel, slik at ikke kundene forsvinner fra hotellet fordi de er misfornøyde?

Jeg snur ryggen til resepsjonen. Jeg har forstått hva dette valget handler om. Dette handler om meg. Det handler om hvordan jeg velger å tenke om andre mennesker. Om jeg tenker på dem som unnasluntrere, eller som ansatte som har fått for dårlig opplæring. Slike valg sier ikke så mye om værelsesbetjenten som det sier om meg selv.

Slik er det å lytte til andre mennesker. Du må aktivt velge hvordan du velger å høre det som blir sagt. Du ser ikke mennesker ved å gå inn i rollen din som kunde, sjef eller kollega. Du ser et menneske ved å gå ut av rollen din. Og ved å velge å ta dine medmennesker ut av rollene sine.

Jeg merker det på flyturene mine. Hver eneste dag står det mennesker foran oss og gir oss sin presentasjon, som ingen av oss gidder å følge med på. Det er til alt overmål en sikkerhetspresentasjon. Men vi sitter med nesen i mobilen og med propper i ørene. Vi ser ut vinduet eller vi leser i avisen. Vi gidder ikke følge med mens et annet menneske fortvilet forsøker å vise oss noe. Vi lytter ikke, vi ser ikke, vi respekterer ikke. Likevel mener vi at vi oppfører oss som vi skal. Fordi vi er i rollene våre.  Vi er kunder, passasjerer og kabinpersonale. Da kan vi la være å se, lytte og vise respekt for et menneske rett foran oss.

Det står et menneske foran deg og gir deg en presentasjon. 

Et menneske på jobb er ikke bare sin rolle. Spesielt ikke når det er problemer eller konflikter på jobben. Du kan ikke lytte til en rolle på arbeidsplassen. Vil du hjelpe en som føler og tenker på ting som er vanskelig, må du tolke og forstå det som blir sagt utenfor og forbi rollespillet dere lever i hver eneste dag.

Når jeg reiser rundt og virkelig lytter til et annet menneske ser jeg forbi rollene på arbeidsplassen og ser bort fra rollespillet på arbeidsplassen for en stakket stund. Først da kan jeg høre det som blir sagt. Og bare da da kan jeg hjelpe til. Det er dette som er å lytte. Rollespill kan vi gjøre etterpå