Suksess-sjefene


Dagens Næringslivs kommentator Eva Grinde følger opp debatten om ledelse og at det er suksess som skaper trivsel, og ikke omvendt.

"Å dyrke trivsel uten resultat er kanskje behagelig en stund, men kommer ikke i nærheten av kraften som ligger i å virkelig lykkes."

Vel verdt å lese. Trykke på bildet, eller les den på DN.NO.

Innlegget fra 14. august finner du her.


De færreste sjefslegender har vært særlig opptatt av god ledelse. Snarere har de villet få til noe veldig sterkt. I tillegg har de evnet å få med seg folk, og hatt suksess. Så har trivsel og hengivne medarbeidere fulgt i kjølvannet.
Det er nemlig ingenting som slår det å få være med på en suksesshistorie. De som føler at de er med på et vinnerlag og får til ting, har lett for å trives og yte på jobben. Så enkelt er det.
Dette kan være med å forklare hvorfor verden synes å være full av sjefslegender som neppe kan beskyldes for å ha forlest seg på studier av effektiv ledelse.
Forskningen anbefaler gjerne ledere som er mer menneskeorienterte enn oppgaveorienterte, som kommuniserer godt, har orden i sysakene, behandler folk likt og rettferdig, setter seg selv til side og lar andre skinne. De – vel – kanskje litt kjedelige, men stødige, typene.
Forrige uke kom Frank Rossaviks biografi om medieleder Kåre Valebrokk ut.
Man kan sikkert si mye om ham, men kjedelig var han ikke. Heller ikke utpreget korrekt.
Å dyrke trivsel uten resultater er kanskje behagelig en stund, men kommer ikke i nærheten av kraften som ligger i å virkelig lykkes
Forfatteren konkluderer også med at Valebrokk nok var en bedre journalist og fagperson enn en leder. Spørsmålet er om det behøver å være noen motsetning. Kanskje var det nettopp hans evner som journalist og fagstrateg som ga den karismatiske væremåten hans nødvendig kraft, og gjorde ham til en god sjef i alle fall i de tidlige DN-årene. Da var organisasjonen i en gründerfase og liten nok til å passe hans uformelle og personlige lederstil.
Valebrokks nærvær sitter fortsatt i veggene i Dagens Næringsliv. Det merker også vi som begynte etter at han sluttet. Nærværet holdes i live av alle anekdotene.
Kåre som ansatte folk på en serviett en sen nattetime. Som troppet opp med flyttekasser når medarbeidere trengte sjauehjelp. Den rallende hosten gjennom gangene som følge av alle Teddyene uten filter. Pils til lunsj når solen tittet frem om våren. Konge om natten, konge om dagen.
Alt dette er reneste Mad Men-nostalgia og fascinerende krydder i et stadig mer strømlinjeformet og profesjonelt norsk arbeidsliv. Men eksessene hadde neppe vært like sjarmerende hadde han ikke også vært ansett som en griseflink fagperson.
Eksentriske sider ved sagnomsuste sjefer og gründere får gjerne en forsterkende effekt på deres status. Folk som tillater seg egenrådig oppførsel signaliserer også suverenitet som på et basalt plan virker tiltrekkende. De sier: Se på meg, jeg har makt og selvtillit til å gjøre akkurat som jeg vil. Inne i denne varmen søker medarbeidere beskyttelse og ikke minst mulighet til å få være en del av suksessen.
Psykologiske eksperimenter viser at til og med direkte dårlig oppførsel fra en sjef, gjør at forsøkspersoner tillegger ham betydning og autoritet. Vennlig og respektfull oppførsel «etter boka», har motsatt effekt. Det er derfor maktforsker Jeffrey Pfeffer i boka «Power – why some people have it and others don’t», advarer folk med sjefsambisjoner på det sterkeste mot å lese ledelseslitteratur. Den nære, coachende, inkluderende og empatiske væremåten kommer man seg ikke oppover med, mener han.
En av forkl#229ene på dette paradokset kan være den voldsomme tiltrekningskraften suksess har, og vårt behov for å ha helter å se opp til. Og sjefslegender er uten unntak knyttet til suksesshistorier.
Steve Jobs skal til tider ha vært et sant helvete å forholde seg til, men hadde neppe problemer med å rekruttere blant de aller beste av den grunn.
I et innlegg i DN i sommer filosoferer BI-forsker Øyvind Kvalnes over hvordan det kan ha seg at Sir Alex Ferguson gjennom sine 26 år som trener for Manchester United oppnådde fantastiske resultater til tross for det mange oppfatter som en kynisk og manipulerende lederstil. I et svar skriver direktør i Arbeidsmiljøsenteret, Kjetil A Vedøy, at det er fordi suksess skaper trivsel, og ikke omvendt. Det er et godt poeng.
Å dyrke trivsel uten resultater er kanskje behagelig en stund, men kommer ikke i nærheten av kraften som ligger i å virkelig lykkes.
De færreste sjefer har alt. For noen ganske få klaffer tid og sted, evner og personlighet på en sånn måte at suksess oppstår og legendestatus fester seg. For sånt finnes ingen oppskrift.
Eva Grinde er kommentator i Dagens Næringsliv.

Mest populære artikler

Mest populære artikler