Kunsten å manøvrere en semitrailer

K

En gang var jeg en flittig student. Jeg fulgte studieprogresjonen nøye, klarte meg bra og synes en akademisk karriere i grunnen hadde mye for seg. Det var før jeg traff Hans Skjervheim på filosofisk institutt ved Universitetet i Bergen. I et studentkull som ble et av hans siste. På denne tiden hadde Gudmund Hernes tatt steget inn i maktens elfenbenslabyrinter og begynt på tankene om reformering av utdanningssystemet i Norge. Det gjorde Skjervheim rasende. Denne amerikainspirerte sosiologen og maktpersonen representerte ingenting godt. Derfor ble det slik på denne tiden at uansett hva som var tema for forelesningene jeg var på, endte forelesningen alltid opp med en tirade mot Hernes og hans amerikanske læremester Coleman. Tirader mot rasjonalisering, strømlinjeforming, måling og effektivitet ble levert i elevert språkdrakt og intens konsentrasjon etter to timers oppvarming over kaffe. Med røyk. I politikken, der det skal fattes beslutninger på vegne av oss alle, er det ansvarsetikken og ikke sinnelagsetikken som gjelder.Hva var det disse maktfolkene ville, med samfunnet generelt, og akademia spesielt med sin styringskåthet? Det er på sin plass med kritikk av deres rasjonelle mantra og styring av medmennesker uten teoretisk belegg for hvordan mennesker "er".

Jeg elsket det! Og jeg lærte nok mer disse månedene med Skjervheim og kollegene hans om hva kunnskap er tuftet på, hva vi er som mennesker, enn på alle andre studier til sammen. Analysene og tankeverktøyene var så sterke at jeg fremdeles har dem som ryggmargsreflekser hver gang jeg hører ordet «mål» og «mennesker», «teori», eller «praksis» nevnt i samme setning. Ja så mye lærte jeg, at jeg sluttet å studere. På timen. Jeg var nå klar for verden, visste alt og kunne alt. Hadde sett dypere enn alle andre. Hadde fått fasit på livet og på læring, teori og praksis. På grunnfag i filosofi i Bergen. Jeg skjønte alt. Jeg var jo tross alt blitt over 20 år.

14 dager etter at jeg tok avgjørelsen om å slutte ved universitetet var jeg blitt trailersjåfør. Et naturlig karrierevalg etter grunnfag i filosofi, synes jeg. Et 14 dagers intensivkurs i Ålesund med en uke praksis og en uke teori, og vips var jeg trailersjåfør. Og med rykende ferskt førerkort klasse BECEDE fikk jeg jobb.
Jeg kjørte som en ruset åttiåring. Det var ikke min praktiske sans som hadde gjort at jeg endte opp som student på universitetet. Det var mest det at alle andre praktiske muligheter var stengt. Ti tusen tommeltotter er et understatement for min del, så valget av et teoretisk utdannelsesløp var egentlig et lukket valg. Slikt er lett å glemme når man er filosofistudent…

Trailersjåfører, lastebilsjåfører og lagerfolk er tvers igjennom hyggelige folk. Men arbeidsmiljøet den gang var vel ikke det vi i dag ville kalle «inkluderende». Jeg fikk en kjørerute jeg skulle kjøre og en laang bil jeg skulle kjøre den med. På smale veier i Nordhordland, mellom Bergen og Sognefjorden. Dette er veier som er så smale at konseptet «gul midtstripe» i dette distriktet kun brukes til å beskrive noe fulle folk lager i snøen, etter å ha vært på en «møteplass», som heller ikke har noe med vei å gjøre der på Vestlandet.

Den første dagen gikk alt fint. Jeg fikk bil, to minutter opplæring og 10 tonn last. Jeg startet klokken 0630. Og var tilbake klokken 2030. Bilen var like hel og lasten var levert. Langt over tiden, riktignok, men man tolererer litt i opplæringsøyemed. Neste dag var jeg igjen på jobb 0630. Og jeg ble tidligere ferdig med turen, allerede klokken 1630. Jeg var strålende fornøyd med meg selv. Jeg parkerer bilen, samler papirene og hopper ut. Men jeg rakk ikke engang å lande på asfalten før jeg kjenner en hånd på brystet som tar et godt tak i jakkekraven min. Det er sjefen. Han er lyserød og skriker til meg. «Dersom du skal fortsette å være så jævlig treig får du f***n meg ta deg jobb i Posten!» Han har ånde som en sjøldau gnu og avslutter med å slå meg hardt i brystet. For liksom å understreke at han mener alvor. Ikke akkurat fornøyd med jobben min, kan du si. Grei medarbeidersamtale det. Tilbakemelding mottatt!
Neste dag stiller jeg på jobb klokken 0600. Jeg venter utenfor et kvarter før sjefen kommer. Han er fornøyd, gir meg papirene, og jeg går i gang. Jeg kjører som en gud. Gjør ingen feil. Dropper lunsjen. Hopper inn og ut av bilen. Løper for å løsne stropper og fjerne tau og sikringer. Ber om lossehjelp der det er hjelp å finne. Returnerer rett før klokken er halv to. Jeg har tatt "hintet" fra sjefen, klart jobben effektivt og er ferdig før tiden. Jeg parkerer, samler sammen papirene og hopper ut av bilen. Men heller ikke denne gangen rekker jeg å lande på asfalten før en hånd har tvinnet seg fast i jakkekraven min og smeller meg inn mot lasteskapet. « HVA F*****N holder du på med!?» Det er tillitsvalgt. Han er rødsprengt og har et inderlig behov for å argumentere brølende, tre millimeter unna nesen min som nå har slått seg av. Odøren av adrenalin, Petterøes Rød og ravnsvart kaffe presset i lynfart opp i neseborene mine blir bare for mye for den stakkars nesen min. «Du ødelegger ruten vår!» kommer det på bredt bergensk. «Du kommer jo inn to timer for tidlig! Du ødelegger ruten vår!! Det var en fin rute, men nå har du ødelagt den. Nå må vi også stresse for å klare den.» Han trakk pusten. «Har du sånn jævlig behov for å stresse får du finne deg en annen jobb! I Posten, foreksempel!!» Også han avslutter med et ekstra dunk i brystkassen.
Jeg klarte meg i jobben frem til semesterstart. Jeg overlevde ved å sjekket ut med
tillitsvalgte hva som var standard kjøretider på de ulike rutene. Og jeg organiserte meg i Transportarbeiderforbundet. Jeg fikk dermed fred for sjefen og fikk arbeidsdager som kunne avsluttes andre steder enn dinglende oppetter sideskjørtet på et vogntog.

Når semesteret begynte igjen lusket jeg tilbake til Universitetet. Min kunnskapshorisont var imidlertid enda mer utvidet. Jeg hadde lært at jeg kan bestemme selv hva jeg skal gjøre og holde på med, helt uavhengig av Gudmund Hernes. At man kommer lenger med valg basert på egne erfaringer enn med makt. Jeg var tilbake på Universitetet. Helt frivillig.Det var ikke sånn i arbeidslivet heller at det er ingen som bestemmer. Eller at det bare er Hernes som bestemmer på universitetet.

Jeg hadde lært at svaret på alle filosofiske utfordringer i verden for en tjueåring starter med å lære seg å manøvrere i sitt eget liv. 

Mest populære artikler

Mest populære artikler